Å gjøre det usynlige synlig – forebygger utenforskap gjennom samisk kulturminnevandring
“I reinbeitedistriktet på Røros - så har det vært rettsaker og konflikter i over 100 år. Jeg har lyst til at vi får en mye større forståelse for samisk kultur: Å forstå den andre, få den ene til å sette seg inn i den andres tenking. Få empati for den andre. Å få ned utenforskapet. Når man har lite forståelse for den andre, nærer det opp rundt konflikt og mobbing. Det kan vi trekke som en parallell til psykisk helse, til naboen. “
Det sier Johan Inge Greff, som sammen med Mattis Danielsen vil holde innlegget Å gjøre det usynlige synlig - Samiske kulturminner, folkehelse og livsmestring under den første nasjonale konferansen for Recovery.
Åpner opp for andre perspektiver
“Jeg har tenkt at om jeg skal snakke om noe, så må det være på en recoverykonferanse. Det er viktig for oss å få løfte fram vårt perspektiv i denne recoverykonferansen.", sier Johan Inge når vi spør hvordan de jobber med recovery i hverdagen.
“Recovery er jo mye, men vi jobber spesielt med dette med utenforskap og annerledeshet. Vi åpner opp for andre perspektiver.”
Johan Inge Greff og Mattis Danielsen tar med skoleklasser på kulturminnevandringer i Røros-området. Det er en del av prosjektet Samisk Helseteam i sørsamisk område. På turene får ungene oppdage samiske kulturminner i landskapet, som kan være vanskelig å se for et utrent øye. Målet er å gi økt kulturforståelse og lokalkunnskap om samisk kultur i Røros kommune. Turene tilpasses til hver gruppe, og ingen tur er lik.
“Å få folk til å se andre perspektiv – og det gjør vi så konkret, at vi går ut i landskap. Folk får en aha-opplevelse. Det gjør mye mer med forståelsen. Man må undre og stille mer spørsmål om andre ting. Mantraet er å gjøre det usynlige synlig. Ikke bare i landskapet, men også det mellommenneskelige perspektivet. På mange plan å synliggjøre. “, sier Mattis.
Den usynlige historien
Effekten av disse turene er vanskelig å måle, men den økende interessen fra både skoler og kommunen viser at konseptet fungerer.
“Vi har fått tilbakemelding om at elevene får vite mer at det samiske, pluss at de samiske elevene får vist sin kultur – det er viktig med tanke på identitet. Røros er mer enn slagg. De som har hytte rundt Røros, vet jo ingenting om den usynlige historien – om det samiske.
Sånn er det for urfolk i hele verden, urfolk blir dyttet bort og usynliggjort. Det er mye muntlig tradisjon – så det er jo ikke så rart. Vi har tro på dette, men vi kommer ikke til å se effektene før om mange år - når elevene blir voksne.”, sier Johan Inge.
Mattis tror imidlertid vi kan se noen direkte effekter allerede nå: “Vi forandrer litt denne båstenkningen, svart-hvitt. Og de samiske elevene føler på stolthet, når man “ofrer en hel dag” på deres kultur. At de blir tatt på alvor og sett. “
Ønsker å spre kunnskap og positive holdninger
De siste årene har det samiske fått litt mer plass i den norske offentligheten, og det har kommet offentlige unnskyldninger for hvordan samene har blitt behandlet av norske myndigheter. Dagens unge samer kjenner ikke på den samme skammen som har sittet i flere generasjoner, etter fornorskningspolitikken fra ca. 1850-1950-tallet.
Samtidig sitter noen gamle holdninger fremdeles igjen hos noen, og flere samer har opplevd hets både på nett og på gaten. Greff og Danielsen håper de kulturhistoriske turene kan bidra til å spre positive holdninger på sikt.
“Mitt håp for framtida er at når elevene er voksne, skal de huske denne turen som en allright tur. Vi vil gi dem en god opplevelse, gode minner og en god historie. Jeg liker å tenke at elevene forteller om turen til familien, om at det finnes samer og en samisk kultur på Røros. Hvis du har 100 elever på tur, så får kanskje 800 høre om det gjennom de som var med på turen.”, sier Johan Inge.
Fortellingens kraft
Formidlingen er en viktig del av turene Greff og Danielsen holder. “Kulturminnene i seg selv, er jo bare fysiske spor. Det må gjøres med en viss forståelse - fortellingene har kraft i seg. Det vi gjør i formidlingsbiten, og det kommer vi til å gjøre på konferansen også. Der er det et format med en viss tid. Du får et fragment. Vi kan skape denne undringsbiten, en katalysator til å finne ut mer selv.” , sier Mattis.
Naturkompetanse og folkehelseperspektivet
I turene skoleklassene får på Røros, er det også et folkehelse- og livsmestringsperspektiv. Naturen er sentralt i den samiske forståelsen, og på konferansen i september vil de to engasjerte karene si noe om helseperspektivet.
"Det å være i naturen, være i landskapet, sammen med ungdommene hvor starten av turen kan være både stresset og oppjaget, «Når er vi framme?» Svaret fra oss er et vi er framme når vi er tilbake på bussen. Allerede da merkes en endring i gruppesynergien."
"Å lære om landskapet ut ifra et samisk helhetsperspektiv gjør noe med rytmen i egen kropp og tanke som sammenfaller med naturen rundt. Ofte finner de sammen på tvers av vennegrupper i klassen, og det virker som om at mellommenneskelige relasjoner mellom hver ungdom blir utviklet på en friere måte.
Når de kommer ut av bussen ber jeg de kjenne på egen kropp og tanke, så gjentar jeg spørsmålet underveis for å bevisstgjøre. Fokus inn på egen kropp og tanker og fokus ut på natur, lyder, lukt, syn etc. Så tar vi opp igjen samtalen rundt bålet. Før elevene tar bussen hjem, tar jeg opp om de kjenner en forskjell på kropp og humøret. Altså hvordan kjennes det å gå på asfalt kontra det å vandre i natur?" , Sier Greff.
Mye av det Johan Inge og Mattis snakker om, kan vi kjenne igjen både fra den fornyede interessen for friluftsliv i Norge, og det relativt nye begrepet utendørsterapi. Dette med å være ute i naturen, å kjenne at stressnivået går ned.
Å finne tilbake til naturen
Mattis ønsker å formidle noe av verdisystemet og verdiforståelsen. Han vil trekke fram naturkompetansen, som vi er avhengig av om verden skal overleve.
“Vi har fjernet oss så mye fra det som virkelig betyr noe. Vi finner på så mye for å bortforklare, sykeliggjøre. Historien har stor makt for å forme oss. I det samiske, så går man i sporene til forgjengere og fremtidige etterkommere. Premissene er i utgangspunktet helt lik. Det er ikke bare historie, men ei nåtid, ei samtid.
Vi vil kommunisere hvor viktig naturen og landskapet er. I samisk forståelse. Uten naturen så er vi ingenting. I landet ligger alt lagret – alle ressurser, kompetanse og historie. Når vi går i det samme landskapet, minner det oss på historien og verdier. En dimensjon som nesten er hellig. I samiske historie, er det hellige steder, plasser og fjell. Det har vi skjult, etter fornorskning og skam. Kanskje vi må løfte det fram.
Det er ikke noe ord for natur i samisk, det er ikke et eget ord. Det er fordi det er tilværelsen, der vi er. På sørsamisk kan det oversettes til “morslandet - moder jord.”. Byen og bygda er utmarka, naturen er det sentrale. Ordet som blir nærmest natur, er 'eatneme'. Utledet av 'ietnie'. Mor. Urmoderen."
"Jeg tror dette ligger i oss alle, men vi har glemt det gjennom mange lag – og så skjønner vi ikke problemene vi har i dag. Det er et stort livsmestrings- og folkehelseperspektiv i det. “
Vi trenger å forstå viktigheten av natur og urfolks kompetanse
Mattis legger til:
"Jeg vil også ta utgangspunkt i reindriftas forståelse.Reindrift er forøvrig et norsk udekkende ord som gir en norsk, et vestlig forståelsesapparat. 'Båatsoe' er det sørsamisk ordet.
Det er mennesker, rein, landskap, kultur og åndelighet, uløselig knyttet sammen. Der det vestlige samfunnet og vår organisering har diametralt ulike verdensforståelser. Et grensebevisst vitenskapelig basert samfunn, avhengig av å forbruke naturressurser vs. en syklisk, grenseløs, natur- og erfaringsbasert muntlig kultur, avhengig av en hellig og velfungerende natur. Der det er naturen som setter premissene. Ikke omvendt.
Selv om de fleste samer snakker norsk så snakker man ofte helt ulike språk, med de konsekvenser det medfører for individer og grupper. Målet vårt er å nærme oss hverandre i forståelsen. Vi forsøker å bevisstgjøre den ubevisste inkompetansen som ligger i den norske individuelle, kulturelle, strukturelle og kollektive oppfatningen av samisk historie og kultur.
Vi gjør ikke dette kun for egen kultur eller gruppe, men fordi vi tror at folk faktisk trenger å forstå viktigheten av natur- og urfolks kompetanse, og tilegne seg noe av dens essens.
Nå mer enn noen gang."
Bålet
Bålet har en spesiell plass for mange. Medvandrerne har for eksempel et konsept de kaller bålpraten på sine turer. Johan Inge og Mattis snakker også varmt om effekten bålet har på skoleturene.
“Det å lage bål sammen med barn, unge og lærere gjør noe med stressnivået til hele gruppa. Vi merker at stresset synker mye fortere. Det er en bevisstgjøringsprosess.
Vi kan sammenligne stress på skolen kontra å være ute. De har samme rammer, men en annen kontekst. De skal legge merke til hvordan de har det – er det annerledes enn i hverdagslivet? Kjenner de forskjell på ganglaget når de kommer ut på asfalten igjen? Så må du egentlig være til stede i naturen – hvis ikke snubler du, eller du trør deg våt... “
Når de lager bål, er de opptatt av å vise fram en litt mer bærekraftig måte å lage bål på, som kanskje ikke alle kjenner til fra før.
“Jeg tenker at flere kan ta nytte av det samiske perspektivet i å bevege seg ute. Det samiske er faktisk litt annerledes enn det ikke-samiske. For eksempel det å lage bål: Vi tar bare den veden vi trenger, og bruker ikke stener. Vi tar aldri vann på bålet, men lar det heller brenne ut.”
Identitet - Hvem eier historien?
Ord kan være makt. Det finnes mange små narrativ, men i den skrevne historien er det ofte bare ett som kommer fram. Når noen skriver ned historien, så skriver de ut, vekk, det andre, det som ikke kommer med. “Hvem er det som eier historien?”, sier Johan Inge retorisk.
Hvordan historien fremstilles, i bøker, på film, eller rundt kjøkkenbordet, kan være med på å forme identiteten vår. Det samme gjelder det vi ikke hører om, det som ties bort eller har blitt glemt gjennom generasjoner. Enten vi er av samisk avstamming eller har en annen bakgrunn. Det å åpne opp for flere historier og perspektiv, kan kanskje bidra til å redusere utenforskap – og være et positivt bidrag til folkehelsa.
